– en lavmælt hyllest til allemannsretten

Det var en sånn søndag hvor ingenting var planlagt. Jeg tok med meg kaffe på termos, dro igjen glidelåsen på jakka og begynte å gå – uten mål, men med en slags rolig nysgjerrighet i kroppen. Først på grusvei, så inn på en smal sti jeg ikke hadde gått før. Den bukta seg gjennom osp og bjørk, og plutselig sto jeg midt i et skogholt jeg ikke visste fantes, bare noen kilometer hjemmefra. Jeg ble stående. Lyttet til stillheten. Kjente at det var plass til å puste.

Allemannsretten gir oss den muligheten. Til å gå oss litt bort. Til å oppdage nye steder – alene eller sammen med noen, i bevegelse eller i ro. Den er ikke skrevet med store bokstaver, men ligger som en stille tillatelse i naturen rundt oss.

Hva er egentlig allemannsretten?

Allemannsretten er den gamle retten vi har til å ferdes fritt i naturen – til fots, på ski, med kano eller kajakk. Vi kan slå opp teltet, plukke bær og sopp, og nyte naturen uten å spørre om lov først. Det gjelder i utmark, altså områder som skog, fjell, strand og myr, som ikke er dyrket eller inngjerdet.

Retten er lovfestet i friluftsloven og gjelder for alle, uansett hvem du er eller hvor du kommer fra. Den bygger på tillit og gjensidig respekt – for naturen, for grunneiere og for andre som ferdes der.

En frihet med ansvar

Selv om vi har lov til mye, betyr det ikke at alt er greit. Det handler om å ta hensyn – til dyreliv, vegetasjon og folk som bor i nærheten. Ikke etterlate søppel. Ikke forstyrre fugler i hekketid. Og så er det dette med bål: Det er generelt forbudt å tenne bål i skog og mark fra 15. april til 15. september, med mindre det åpenbart ikke er fare for brann. Jeg pleier å bruke et lite stormkjøkken i den perioden – det funker fint til både kaffe og middag.

Og har du med hund, er det viktig å følge båndtvangen. Noen steder er det utvidet båndtvang, så det er lurt å sjekke reglene der du bor.

Mer enn bare en rett – også en kultur

Allemannsretten er ikke bare noe vi kan bruke – det er noe vi kan videreføre. Når vi tar med barna ut på tur, lærer vi dem også å være en del av noe større. Vi viser at naturen ikke er en fornøyelsespark, men et fellesskap. Vi sier, uten å bruke mange ord: «Dette er ditt også. Ta vare på det.«

Jeg tenker ofte på hvor heldige vi er. At vi kan gå ut døra og kjenne på friheten. At det finnes stier som venter, og stillhet som ikke koster noe.

Lyst til å vite mer?

Du finner mer informasjon og gode råd på norskfriluftsliv.no.