Dette var helgen jeg endelig skulle få dratt i land en rugg av en ørret. Etter at jeg for ca. fem år siden tok opp igjen min fiskeinteresse fra jeg var yngre kan jeg ikke si å ha vært bortskjemt med hverken napp eller fisk generelt og lagt mindre av typen ørret.
Nå er det slik at for min del er ikke turen mislykket selv om jeg ikke får fisk. Turen i seg selv, med bål, kaffe, skog og stillheten er ofte mer en godt nok for meg. Men man har jo alltids en liten drøm om å hale i land et skikkelig måltid og da gjerne av typen ørret for min del.
Nå var jeg invitert av noen venner av familien til et ørreteldorado av et fiskevann noen kilometer fra Hagfors i Sverige. Dette var et vann som i følge dem nesten var umulig å ikke dra opp noen fine eksemplarer av denne fine fisken.
Full av entusiasme og topp motivert pakket jeg sekken, fant frem 3 fiskestenger og dro innom Villmarksbutikken for å supplere en allerede velutstyrt fisketaske med ekstra spinnere, sluker og mark av typen XXL.
Jeg mista heller ikke akkurat troen på at det ville bli fisk da jeg så familien vi var hos pakke med seg purre, salt, pepper og andre ingredienser til å tilberede fangsten på bålet.
Vel fremme ved vannet møtte vi oppsynsmannen som kunne fortelle at det var bra med fisk og at de til alt overmål så sent som i uken før vi kom hadde satt ut ca 400 ørret på rundt kiloen.
Jeg startet å rigge alle tre stengene mine og før jeg var ferdig hadde guttungen i familien vi var hos allerede dratt i land en fin ørret på godt over kiloen.
Jeg fikk etterhvert kasta ut mine snører og satt meg ned og ventet spendt på hvilken stang det skulle nappe i først. Noe som viste seg skulle ta tid og før noe skjedde hos meg hadde guttungen på ni fått tre, jentungen på syv fått to og moren og faren deres et par hver de også.
Men SÅ SKJEDDE DET NOE borte ved den ene stangen min. Jeg kjente gleden og forventningene stige i kroppen mens jeg ropte euforisk at noen måtte komme med fiskehåven å hjelpe til.
Gleden ble imidlertid kortvarig etter hvert som jeg sveiva inn og skjønte det i hvert fall ikke var snakk om noe beist av en ørret. Opp dro jeg en liten abbor som ikke engang gjorde utslag på vekta og som alle barne var enige om at var veldig søt.
Resten av dagen og kvelden fortsatte i samme spor. Familien vi besøkte dro opp den ene fine etter den andre og jeg måtte trøste meg med et deilig ørretmåltid litt senere på kvelden og at det tross alt var en kjempefin tur.
